Hvordan Vigelandsparken ble til

Helt siden Oslo kommune kjøpte Frogner hovedgård i 1896, har det stått strid om utnyttelse av arealene.

Bygartner Marius Røhne fikk i oppdrag i 1916 å kommentere parkplanene eller fremme en ny, og valgt det siste.Flere forhold gjorde det vanskelig for  byens politikere å fatte noen endelig beslutning.

Før noen endelig parkplan ble vedtatt, lanserte Gustav Vigeland i desember 1922 et forslag om fonteneanleggets plassering vest for dammene i Frognerparken. Det skulle etter hvert bli betydelige utvidelser av prosjektet, som hver gang måtte forelegges de kommunale politikerne for godkjenning. (Vigeland fikk langt fra så frie hender, som mange tror.)

Allerede høsten 1922 hadde Vigeland klar en plastisk modell av skulpturanlegget, som han hadde tenkt seglagt i forlengelsen av aksen fra hovedinngangen ved Kirkeveien, til og med broen over Frognerdammen. Denne aksen var allerede blitt etablert i forbindelse med Jubileumsutstillingen i 1914.

I et brev til fontenekomitèen, redegjorde Vigeland for sine intensjoner: Anleggets lengde vel 275 meter, bredde 60 meter, fonten på nedre nivå forbundet med sirkeltrappenpå det øvre ved trapper og terrasser og allèer langs begge sider av anlegget, med åpninger for flere allèer, som kunne gå inn fra sidene. Avslutningsvis varslet han: "Det forudsættes, at jeg senere kommer til at udforme den nærliggende bro. Ligeledes at portalen som hovedsagelig bliver smijern, tegnes af mig. Fundamenterne til bro og port anvendes som de er."

Få ting gjorde Vigeland så opphisset, som forslag om at komiteer skulle vurdere eller blande seg inn i hans planer. Trolig uventet, fikk han støtte fra arkitekt Arnstein Arneberg, som etter prøveoppstillingen på Frognerområdet uttalte at "Vigelands anlæg paa denne plas vil bli av utmerket virkning. Jeg synes derfor, at man bør overlate den videre utarbeidelse helt til Vigeland. Jeg tror ikke paa komitèindblanding i en kunstners personlige arbeide i dette tilfælde, naar først plassen er fastslaat og fundet god" (Aftenposten aftennr. 29.10.1924)

Det endelig slaget sto i bystyret 27. november 1924. Fremdriften og utviklingen av Vigelandsparken tok lang tid og møtte mange utfordringer på veien. Først i 1947 kunne vannet settes på i forntenen, som hadde vært begynnelsen til det hele.

Vigeland er ofte blitt anklaget for gigantomani, og kritikken mot parkanlegget har til tider vært nådeløs. Men i dag, når byen vokserseg stadig tettere og høyere rundt parken, vil vel de færreste laste VIgeland for manglende måtehold eller byens myndigheter for et kulturelt løft av uvanlige dimensjoner.

Ikke minst på grunn av Vigelands steile og kompromissløse holdning, ble store deler av Frognereiendommen omgjort til en unik skulpturpark. Vigeland søkte verken idyllen eller havekunstenfor dens egen skyld, noe mange hadde vanskelig for å tilgi ham. Han tok utgangspunkt i barokkens geometriske, aksebetonte haveanlegg med store åpne pler, lange allèer og terrasser, da han i 1920- og 30-årene planla rammen rundt sitt skulpturale epos om mennesket og livets stadier.

Utdrag fra "Gustav Vigeland erobrer Frognerparken" av Tone Wikborg